LHC stenges som planlagt, eller: klipp-og-lim-ikke-saker i mediene

Jeg satt og ventet på det, da jeg via Twitter fikk øye på pressemeldingen som nådde BBC sent i går kveld: At norske medier skulle ta fatt i den.

Dette er hva som går frem av nyhetsartikkelen: Large Hadron Collider, det største fysikkeksperimentet som noensinne er bygget, og som av journalister har fått kosenavnet “Dommedagsmaskinen”, må stenges i et helt år ved slutten av 2011, for å adressere problemer med designet.

Å nei! Og nå som vi er så godt i gang etter endelig å ha fikset på de tidligere problemene som oppstod! Hvilke onde krefter er det egentlig som prøver å hindre oss i å finne gudepartikkelen?

Jeg var avventende med å re-tweete nyheten inntil videre. Hvorfor? Fordi jeg var litt skeptisk.

En av de mange personlighetene jeg følger på fantastiske, avhengighetsskapende, men ikke desto mindre samfunnsnyttige Twitter, er professor Brian Cox, som jobber nettopp med partikkelakseleratoren ved CERN. Sånn sett burde han vite hva han snakker om, og han er ikke i noe særlig godt humør for øyeblikket.

Det viser seg at det rett og slett ikke er snakk om en tvungen, brå avstengning av LHC, på grunn av leie problemer som stadig vekk oppstår. Her dreier det seg om en av flere rutinemessige, planlagte avstenginger for vedlikehold og oppgraderinger. Jeg siterer, med Brians frustrerte caps lock i behold:

ALL particle accelerators have 6 – 12 month regular shutdowns for maintenance and upgrades. That’s how complex machines are operated !

fulgt av

I repeat: #LHC will run for 12 – 18 months now. It will then shut down, AS ACCELERATORS DO, for maintenance and upgrades. ENGINEERING !!!

Vet du hva? Jeg stoler på den.

Det er sannsynligvis snakk om en heller dårlig utformet pressemelding i dette tilfellet, blandet med medienes hang til å spare tid ved å klippe og lime fra disse inn i fiks ferdige nyhetsartikler. Jeg skjønner dem veldig godt; selv jobber jeg en del med pressemeldinger, og det er veldig fristende å ikke tilføye egne tanker og kunnskaper fremfor å bare oversette i vei.

Når det er sagt, kan det nå, mens jeg har skrevet dette, se ut til at det vil komme en oppfølgingssak fra norske mediers side om denne ikke-saken, etter at jeg (og sikkert andre?) tipset journalisten som skrev artikkelen hos nrk.no. Det vanker i tilfelle skeptiker-kudos for dette!

OPPDATERING: Jeg ser at det nå i nrk-saken er lagt til en link til en artikkel hos Discovery News hvor nettopp dette er diskutert. Likevel vil jeg legge til at dette uansett bør betraktes som en ikke-sak, og overskriftene som sirkulerer gir fremdeles det samme, urovekkende inntrykket. Oh, well.

Jeg lar @ProfBrianCox få siste ord.

For the very last time – the #lhc story is a pile of merde, as we say at CERN. Scheduled maintenance stops are not bloody news !

Stormen kommer

På TAM London i fjor høst fikk publikum, undertegnede inkludert, en eksklusiv smakebit på noe svært spennende og artig, noe som resten av verden nå får titte på. Jeg har vært heller dårlig på å skjule min tilbedelse av Tim Minchins magnum opus, det ni minutter lange stykket knivskarp beat-poesi, Storm. Det sier alt jeg vil si om skeptisisme når jeg er i det frustrerte hjørnet, og som den patetiske følelses-klumpen jeg er, sender Storm meg gjennom hele spekteret av latter og gråt hver bidige gang jeg hører fremførelsen. Storm er min egen alternative detox-behandling: Det virker for meg.

Det eneste som manglet var liksom bare at Storm fikk sin egen musikkvideo så jeg kunne digget den enda mer. Den musikkvideoen kommer i år.

Hjemmesiden til prosjektet, www.stormmovie.net, ble nylig lansert. Der kan du følge tett med på produksjonen av animasjonsfilmen ettersom den tar form. På Twitter kan du følge @stormmovie og bruke masse #stormmovie-tagger for å spre trenden.

Så deilig å få en påminnelse om at noen ganger er spissfindig humor bedre enn noe annet middel mot dårskapen. Jeg har tro på at 2010 kan bli et godt år for de som velger å være aktive i fritenkende folkeopplysning, enten det er å delta på sosiale arrangementer, blogge, skrive inn klagesaker til Mattilsynet om misbruk av folks tillit til helsekost, eller legge ved små diskrete papirlapper med disclaimers i alternativbøker på biblioteket og i horoskop-blader på Narvesen. Skal vi si at “stormen kommer”?

Forresten

Jeg nevnte TAM London på starten av innlegget her. Som et apropos på kampropet i forrige avsnitt kan jeg nevne en liten ting til slutt. Ja. Det blir TAM London i 2010. Det er bekreftet av den nye presidenten i JREF i følgende podcast: Klikk. For svingende. Fytti helsike så bra det blir.

Tre F-er for det nye og det gamle tiåret

Eller: Advarsel – personlig snakk følger.

Det slo meg hvor vanvittig mye viktig som har vært med på å forme meg som mer eller mindre voksen person i dette tiåret. Jeg tror søren ikke jeg bommer når jeg sier at hva det enn var jeg opplevde før år 2000, så kan det like godt ignoreres (nå ser jeg selvsagt bort fra de tidlige, uskyldige, trygge barneårene).

Følelser

Det har vært Kristins tiår, dette her altså. Og nå som det begynner et nytt et (jo, det gjør det), kommer jeg litt ufrivillig i perspektivmodus.

For det første har jeg tross alt påbegynt OG avsluttet en hel utdannelse i dette tidsrommet. Nesten så jeg banker i bordet.

00-tallet var da jeg faktisk reiste utenlands for første gang (Det bør merkes at jeg ikke regner Danmark og Sverige som utlandet). Jeg lærte å synge foran mennesker, og kunne oppleve helt sykt morsomme ting gjennom et musikkmiljø, selv om det fortsatt bare er på hobbybasis. Jeg lærte at det å gå på konserter er en god idé, og jeg skaffet meg med tiden en betraktelig mer interessant musikksmak (interessant for meg, altså).

Det var tiåret da jeg flyttet hjemmefra. Wow, det er så uendelig lenge siden nå. Finne-seg-ekte-nerde-venner-tiåret, hvor jeg kunne kle meg ut i selvlaget alvekappe og dra i Frognerparken og se Ringenes Herre i litt for mange minusgrader. Første kjæreste-tiåret og første ikke-kjæreste-lenger-tiåret, og førstegangskjøp-av-leilighet-som-bare-er-min-tiåret.

Fornuft

Gjennom den eksplosjonsartede utviklingen av en ny måte å være sosial på – foran dataskjermen, ironisk nok – har jeg også blitt en god del formet (i dobbel betydning, får’n vel dessverre si). Siste tilskudd er at jeg fant Twitter og falt pladask.[**] Lenge før den tid oppdaget jeg at det fantes noe som het diskusjonsfora, og at til og med jeg fikk muligheten til å si meningene mine i hytt og pine i kommentarfeltet på noe som ble kalt en blogg.

Det snodige med at en snart ikke kan vandre noe sted på internett uten at alle kan komme inn og si hva de synes og (tror de) mener, er at man selv ikke kan unngå å stusse litt over sine egne meninger og forestillinger. Plutselig kommer man over skriverier og kunnskaper som snur opp ned på hele måten en hittil har sett på livet sitt. Jeg er ikke sikker på når jeg begynte å foretrekke et rasjonelt verdensbilde fremfor ett som fløt litt i tåkeland, men det hjalp vel at jeg uansett alltid har hatt en forkjærlighet for det mystiske fenomenet kalt vitenskap. Spiren til sunnere fornuft satt der langt inne hele tiden, kanskje, men det krevde studiepoeng for å hale det ut av en som meg.

At ikke jeg hadde tenkt over dette før, dette med hvordan man faktisk går frem for å finne ut hvordan verden virker. “Den vitenskapelige metode” var liksom et ukjent, eller i hvert fall uforklart, begrep da jeg gikk på videregående skole, og jeg gikk ut derfra med en godtroende, selvsagt “det er mer mellom himmel og jord”-innstilling. Ukjent (og jeg påstår ikke at det er kjent den dag idag) var også dypere ting som argumentasjon og logikk, statistikk og de store talls lov – hvor innmari pinlig enkelt det er å villedes av dårlige tall og dårlige analyser. Hvor mange som vet å utnytte det, eller som er uvitende om at de i virkeligheten utnytter det.

Tiåret 2000-2009 var da jeg satte foten ned og startet denne bloggen, da jeg leste Demon-Haunted World og lærte at jeg ikke trengte å miste min sans for estetikk og mystikk selv om pølsevev-tenkningen ble filtrert vekk. Point in case: Estetikk og mystikk uten pepperoni.

For å gå litt vekk fra meg-fokuset et øyeblikk, kan jeg også nevne at dette har vært et tiår preget av særdeles mye ufornuft. Smartingen Steven Novella har en velskrevet, skummel oppsummering. Denne Guardian-kommentaren gir også noen treffende eksempler (jeg velger å se bort fra Avatar-slakten i begynnelsen der).

Vi som føler for det, får gjøre alt for at det kommer desto flere tøvsugere til og holder det ryddig, jo mer ufornuft som sildrer ut fra mørket.

Fjas!

Nok dypsnakk for denne gang. Jeg tenkte å gjøre en ny vri på denne udugelige nyttårs-forsett-greia.[*] Liker å lage lister, så jeg laget meg denne gang en liste over totalt usannsynlige mål som jeg helt sikkert kommer til å oppnå i minst ett hypotetisk eksisterende parallelt univers (rent statistisk sett) de neste ti årene. Litt uskyldig virkelighetsflukt, som jeg pleier å si. Øverst på lista skrev jeg tittelen “Hvorfor det neste tiåret vil gå inn i historien som den beste tiden i mitt, og noen andres, for den saks skyld, voksne liv (jeg mener hode)“, – og fulgte på med punkter som “Skrive og utgi minst én bok”, “Overtale Phil Plait til å komme på Astrofestival 2011 på Blindern”, “Pusse opp leiligheten utelukkende med oppspart kapital”, “BrainsBodyBoth”, “Ta lappen”, samt en del ytterst overfjasete og fnisepinlige andre punkter jeg skal spare dere for. Jeg synes det var befriende artig å skrive en sånn tøyseliste. Av en eller annen grunn ble jeg nesten enda mer motivert av den enn av noen annen liste med nyttårsforsetter jeg tidligere har diktet.

Dette stedet lever enda, vi snakkes betraktelig mer i #tjueti.

* for de som kjører standardopplegget, har godeste herr Wiseman forsket seg frem til noen småtips

**Helt på tampen av tiåret rakk jeg til og med å starte min første hashtag-trend, noe jeg synes er festlig.

Fredagslinker

Mens jeg ennå er i LOFNOTC-slaget (og innen jeg har kjørt i meg for mye av rødvinen som står på bordet her), kan jeg jo like gjerne smelle opp et lite innlegg. Konseptet “fredagslinker” kunne kanskje bli en tradisjon etter hvert.

• Vi tar unna det seriøse først: Ja, jeg er på skeptikernes side i “koma-mann”-saken. Det er blitt skrevet en god del fornuftige innlegg om saken på en god del av de engelske bloggene jeg følger. Erke-skeptikeren selv, James Randi, er en av dem som var først ute. Skepsis-bloggen linker til og oppsummerer de påfølgende kommentarene på norsk. Dagbladet har dessuten en liten sak om det (om enn noe overfladisk). Hovedpoenget å ta med seg her er ihvertfall: a) Les og lær litt om fasilitert kommunikasjon (direkte oversatt fra det engelske uttrykket – er det et norsk navn for det?) og hva det er med dette som terger oss skeptikere, for eksempel tvilsomme case-studier med autistiske barn (se Randi-artikkelen over). b) Dette fenomenet med at pasienten sies å kommunisere ved hjelp av et keyboard med en person som “hjelper til” med å styre hånden hans er veldig enkelt å teste blindt (for eksempel snakker han både flamsk og engelsk – be ham om å kommunisere på flamsk, og gi ham en “fasilitator” som ikke kan dette språket). La gå om han virkelig kan kommunisere slik med omverdenen og skal skrive bok om det. Kjempebra, lærerikt, fascinerende! Men ville det ikke være best for den stakkars mannen – og hans nærmeste – at man forsikrer seg om at man ikke utsetter pasienten for enda mer lidelse (dvs. utelater enhver mulighet for ouija-brett-effekten) enn det han muligens har opplevd de siste 23 årene? Kjipt å være bevisst, men fullstendig lammet, mens en super-kynisk kvakksalver tar kontroll over kroppen din og stemmen din, sier ting du ikke mener, til og med tjener penger og en plass i rampelyset på det. Kvalmt å tenke på, og “fasilitert kommunikasjon”-fenomenet er i det hele tatt så grumsete at situasjonen til denne mannen ikke bare kan tas for god fisk. Jeg håper for hans skyld at dette kan belyses ordentlig og bli testet ordentlig.
• Så til noe usannsynlig gøysomt: Phun! Todimensjonale fysikk-simulerings-spill hersker. Last ned, sjekk ut og se hvor raskt tiden bare forsvinner i horisonten med rasende fart.
• Mens vi er inne på tidssluk. Jeg snakket varmt om Galaxy Zoo forleden, og nå har folkene bak lansert Mergers! Istedet for å sammenligne galakser med spesielle kriterier for utseende, kan du nå sammenligne utvalgte mergers, altså galaksepar som er i ferd med å kollidere, med animerte datamodeller av galaksekræsj! Nice. (Krever Java.)
• Nå som nettene blir lange, kan det være på sin plass med et julegavetips. Som stolt medlem av Astronomer Mot Orddeling vil jeg benytte sjansen til å hensynsløst promotere denne boken, og nå kan du få en fantastisk rabatt dersom du også er sjef (en enkel sak å ordne). Løp og kjøp. Jeg har allerede bestilt et par.
• Ti minutter med kombinasjonen romfart, youtube og fortryllende soundtrack: Snurr film (og velkommen tilbake til jorden, Atlantis)!

Bare to kjappe infomatiske ting

Hvis du bor i Oslo-området, bør du vite at det arrangeres Humanistisk Salong kl 18 ikveld, på Dattera til Hagen på Grønland. Temaet er Scientologi, og deltakerne virker veldig interessante! Det har jeg fått vite fordi jeg er med i Fjasbok-gruppa Norske Skeptikere, som denne gangen arrangerer sitt månedlige skeptikertreff sammen med Humanistene i salongen deres. Mer informasjon her.

Den andre kjappe tingen er en nydelig liten side som ser sånn ut.

Fnis.

2012 visualisert, samt musikk du helt sikkert ikke hører på

Jungeltelegrafen lever i beste velgående i bloggosfæren, og via Skepsis.no-bloggen blir jeg nok en gang minnet på at jeg må se til å abonnere på den fantastiske Information is Beautiful. Siden er et konsept som lager særdeles snasne visualiseringer av samfunnsaktuelle “kontroverser”.

Dagens innlegg på denne siden er en veldig kul infoplakat i vakkert vektordesign om et årstall som man av en eller annen grunn er så interessert i for tiden. Både skeptikerne og de sanne troende blir representert.  Klikk og bli opplyst:

http://www.informationisbeautiful.net/visualizations/2012-the-end-of-the-world/

Selv syntes jeg det var veldig kult å oppdage dette symbolet, som jeg sist så flagrende over scenen til yndlingsbandet mitt for litt siden da jeg var i Amsterdam. Ja, jeg hører på et band som er sykt opptatt av 2012, Mayaene og den kosmiske, kvante-aktige bevissthetsforandringen som helt sikkert kommer til å inntreffe globalt den 21. desember det året, men de er nå søte også, da. Jeg tilgir Epica så gjerne, for de lager jævlig bra musikk, og er så pene og rocka hele gjengen. Her er en tilfeldig youtube-video fra konserten jeg bivånet, med prokrastinuftig norsk flagg nede i høyre hjørne mot slutten.

Noen ord som stort sett ikke er mine, om Carl Sagan

Carl Sagan var en astronom, en modig, tidlig formidler av naturvitenskap, og hadde en enorm innflytelse på svært mange mennesker i alle aldre og samfunnslag. De aller fleste kjenner ham kanskje gjennom serien Cosmos som gikk på tv, eller gjennom filmen Contact, som er basert på boken han skrev, og han var med-produsent på filmen sammen med sin kone, Ann Druyan.

To fakta til om Carl Sagan: Han skulle vært 75 år idag 9. november, men han døde allerede 62 år gammel i 1996.

Den andre tingen er at han var skeptiker, og han innehar en god chunk av skylden for at skeptiker-”bevegelsen” har blitt inspirert til å kunne blomstre til det den er idag. Carl Sagan skrev noe av det viktigste og første jeg mener noen bør lese hvis man på en eller annen måte er interessert i kritisk tenkning og vitenskap, spesielt hvis man lurer på hva en skeptiker er og gjør. Den boken er The Demon Haunted World: Science as a Candle in the Dark, og jeg er så mektig frustrert over at den boka enda ikke er oversatt til norsk.

Jeg mener det inderlig: Hvis noen kjenner eller kjenner noen som kjenner noen som jobber i bokoversettings-bransjen, vær så snill å få denne boka oversatt til norsk. Jeg skulle gjerne gjort det, dersom jeg hadde CV’en til det.

Personlig ville jeg gjerne sagt at jeg vokste opp med Carl Sagan og Cosmos på TV, og ble inspirert til å ta en astronomiutdannelse på grunn av ham. Dessverre var ikke Carl Sagan en stor del av oppveksten min, selv om jeg på en måte hørte om ham til tider. Jeg har lest Demon-Haunted World, og kommer til å lese den flere ganger om igjen i fremtiden. Den er simpelthen det beste innen sakprosa jeg har lest. Jeg har sett Contact og deler av Cosmos, men har ennå mye å lese og lære fra denne formidleren. I stedet for å prøve å skrive av biografien hans fra åtte kilder med mine egne ord, noe som ville tatt alt for lang tid, velger jeg å presentere et lite utvalg nettformidlere som sier det så mye bedre – og vet hva de snakker om.

Phil Plait skriver noen ord på Bad Astronomy om Sagan og den første årlige Carl Sagan-dagen, som ble markert i Florida av JREF lørdag 7. november.

Det samme gjør Steven Novella, på sin egen blogg Neurologica og Skepticblog.

Rebecca Watson har postet en video på Skepchick-bloggen, som inneholder det siste intervjuet Sagan holdt for offentligheten, hvor han i skranten tilstand, men med ingen tegn til svekket engasjement og klarhet, forteller om et av sine siste verk, The Demon Haunted World. Se også den underholdende og informative linken hun viser til, som peker til en artikkel på Neatorama.

En kort, oppsummerende artikkel i en av bloggene som New Scientist er vert for.

Jeg tenkte jeg til slutt skulle ta en test på dere. Hvis dere ikke sprutgriner ihvertfall bittelitt av den berømte “Pale Blue Dot”-passasjen lest av Sagan, tatt fra lydbokversjonen av boka med samme navn, har jeg bestemt at dere sannsynligvis ikke er menneskelige. I tilfelle dere er av typen som ikke griner lett (slik jeg gjør; jeg må sannsynligvis sette laptopen til tørk nå etterpå), og kanskje er litt redd for å bli klassifisert av meg som ikke-mennesker, tenkte jeg det kunne hjelpe at dere fikk høre denne lille talen, *samtidig* som det blir vist svært følelsesladde bilder og sitater, *samtidig* som det spilles musikk av Sigur Rós.

Det burde gjøre susen. Få det ut.

Galaxy Zoo: Du er advart

Hvorfor nøye seg med å prokrastinere, når en kan kombinere prokrastineringen med skikkelig vitenskap? Oh yeah, vi snakker tidsfordriv her. Galaxy Zoo er et online-prosjekt skapt av forskere ved flere institusjoner, hvor du der hjemme kan – helt på ordentlig altså – hjelpe astronomene med å utforske universet. Nærmere bestemt gjelder det klassifisering av galakser, og det er nok å ta av. Katalogen inneholder en kvart million kandidater, og dataene er samlet inn ved hjelp av et kamera festet til teleskopet som blir benyttet i det ambisiøse kartleggings-prosjekt Sloan Digital Sky Survey.

Siden den menneskelige hjerne er fullstendig rekord-rå på å gjenkjenne mønstre, vil det være mye lurere å ha faktiske folk til å utføre en slik jobb, enn å bruke datamaskiner. Datamaskiner har faktisk vist seg å være notorisk upålitelige når det gjelder å skille mellom forskjellige typer mønstre, blant annet innen astronomi. Dessuten ville det tatt forskerne årevis å gjøre en slik jobb, mens med hjelp fra kanskje ti eller tjue tusen lekfolk kan man redusere tiden til en måned. Så langt har over 150.000 mennesker deltatt i prosjektet, og hvis man skulle være i tvil om hva man kan tjene på å være med, viser det seg at det dukker svært interessante ting opp fra tid til annen også.

I Galaxy Zoo (som strengt tatt kalles Galaxy Zoo 2 nå, så langt som det er kommet) oppretter man en slik standard brukerkonto helt gratis. Deretter kan man hive seg på klassifiserings-bølgen. Selve analysen foregår kjempe-intuitivt: Man får presentert et bilde av en liten, mer eller mindre utsmurt flekk på et bilde, og blir deretter stilt enkle spørsmål om form, spesielle trekk, eller om det i det hele tatt er en galakse og ikke bare en forgrunns-stjerne eller en bildefeil. Når man er ferdig, dukker neste kandidat opp. Etter å ha satt seg inn i den enkle opplæringen og satt igang med galaksifisering, skjer følgende: Man får dilla.

Hm. Spiralmønster? *skakke på hodet og myse resten av kvelden*

Det får i hvert fall jeg. Men så er jeg astro-nerd også, da. Noe dere alle burde være, ikke minst i år!

La galaksekrigen begynne.

TAM London, dag 2

Les først: Tam London, prolog | TAM London, dag 1

Etter at lørdagen ble avrundet (for de som hadde billetter) med ekte engelsk bangers & mash, samt skeptisk standup-show med Robin Ince og vennene hans, var det duket for noen ytterst få timers søvn igjen, før andre og siste dag av TAM London.

Etter det etterhvert krøllete A4-arket som var programoversikten å dømme var det svært liten sjanse for at denne dagen skulle være noe som helst mindre vellykket enn den første, snarere tvert imot. Jeg kunne knapt vente. Se bare her.

TAM London, dag 1

Les først: TAM London, prolog

Da var det i grunn på tide med første del av et sammendrag av den Aller Aller Tøffeste Helgen Ever, så vidt jeg kan se det. Det har gått noen dager nå, siden den lille prologen min, hvor jeg har tenkt litt sånn “Men i alle dager, hvordan begynner man i det hele tatt å beskrive dette her, slik at alle andre kan føle hvor fantastisk nerdekult TAM London var, hvorpå de blir grisemisunnelige?”. Siden det offisielt er helg igjen nå, og jeg nok en gang blir opptatt et par-tre dager i det store utland, får jeg vel bare slutte å gruble og kaste meg ut i det. Jeg skylder forøvrig på en elendig wifi-tilkobling i London kombinert med sene kvelder for at jeg ikke fikk live-blogget og -kvitret i like stor grad som jeg hadde planlagt.